Arkans leiemordere
Kaptein Arkan eller Zeljko Raznatovic var fødd 17. april 1952 i Brezice i Slovenia i Jugoslavia. Faren hadde vært flyger i landets flyvåpen. Seksten år gammel stakk Zeljko av fra sjøkrigsskolen og begynte sin kriminelle løpebane som småtyv i Paris. Han ble arrestert første gangen i 1969 og fikk 3 års forvaring i ungdomsfengsel.
På sytti - og åttitallet var Arkan ettersøkt i 6 europeiske land for ran og mord. Hans vesteuropeiske karriere nådde toppen i 1974 da han i Stockholm stormet inn i retten mot sin venn Carlo Fabiani (seinere Giovanni Di Stefano) med en pistol i hver hånd, sikta på dommeren med den ene og kasta den andre til Fabiani, før de begge forsvant.
Han returnerte delvis til Serbia, og faren satte han i kontakt med sikkerhetspolitiet. I ettertid ble han mistenkt for å operere som leiemorder for den hemmelige sikkerhetstjenesten med oppdrag å likvidere kroatiske og kosovo-albanske dissidenter i Vesten. I begynnelsen styrte han sine aktiviteter fra en kombinert iskrembutikk og konditori i sentrum av Beograd. Han var en stund president for supporterklubben til Røde Stjerne i Beograd. Han rekrutterte en del av sine leiemordere blant disse nasjonalistiske supporterne, som han kalte ”Djelije” – helter. I en av sangene til supporterklubben lød det: ” En øks i hånden / en kniv mellom tennene / blodet skal flyte i kveld”. Det offisielle navnet på Arkans tigrer var ”Den serbiske frivillige garde” forkorta SDG, og den ble etablert i oktober 1990.
Det serbiske angrepet starta på slutten av 1991 etter at Kroatia og Bosnia-Herzegovina hadde erklært sin uavhengighet, og SDG begynte sine morderiske operasjoner i august 1991.
Det var den første april 1992 at Arkans menn inntok Bijeljina. Før det hadde styrkene deltatt i massemord i Vukovar i Kroatia. Bijeljina var utpekt som område for etnisk rensing på grunn av sin beliggenhet øverst i Drinadalen, 23 km fra der elvene Sava og Drina møtes. Arkans menn var spydspissen i en plan Serbias sikkerhetstjeneste hadde utarbeida for å rense området for ikke-serbere.
Etter at byen var inntatt, ble det satt opp vegsperringer og utarbeidet en liste over framtredende lokale bosnijakker og kroater som skulle drepes sammen med tilfeldige ofre. Tilfeldige skjøt man på gata, som en bildeserie på Historisk Museum i Sarajevo viste sommeren 2005, mens andre blei dratt ut av hjemmene sine og skutt. Det var gitt ordre om at tallet drepte skulle holdes på et ”rimelig nivå”, som verdens opinion og internasjonale organisasjoner kunne tolerere. Det ble drept minst 48 bosnijakker og/eller krotaere, menn, kvinner og barn. Formålet var å få de resterende ikke-serberne til å flykte for å oppnå målet, som var en etnisk ren by, og samtidig undergrave motstandsviljen hos den ikke-serbiske befolkningen i området rundt. Etter seks dager dro Arkan og hans menn videre, og myrderiene økte i antall i byen Zvornik og mindre landsbyer lenger sør i dalen. I slutten av mai trakk Arkan sine soldater tilbake til Erdut i Øst-Slavonia, som hadde vært under serbisk kontroll siden krigsutbruddet. Fra Erdut foretok styrkene raid til omkringliggende kroatiske og bosniske landsbyer der de plyndret, drepte og voldtok.
I september 1995 nærma bosniske hæravdelinger byen Sanski Most i det nordvestlige Bosnia. Arkans menn var i byen, og de massakrerte 65 menn og kvinner før de flykta fra byen i begynnelsen av oktober.
I april 1996 trakk Arkan seg også ut av Erdut, som etter Erdut-avtalen av 1994 skulle tilbakeføres til Kroatia.
Ifølge det amerikanske utenriksdepartementet var Arkans menn ansvarlig for drap på minst 2000 menn og kvinner under krigen i tidligere Jugoslavia. I tillegg ble mange kvinner voldtatt.
Like etter og i løpet av kort tid ble fem av Arkans nærmeste medarbeidere likvidert på profesjonelt vis. På den måten kvitta etter all sannsynlighet den serbiske sikkerhetstjenesten seg med viktige vitner som kunne knytte statlige organer til myrderiene av sivile under krigen.
I 1998 gikk det rykter om at Arkans menn var på ferde i Kosovo. Dette ble avvist av den politiske ledelsen i Beograd og Arkan selv, som da oppholdt seg i Beograd. Han var imidlertid innehaver av Grand Hotel i Pristina i Kosovo.
Den 15. januar 2000 ble Zeljko Raznatovic drept i et attentat i lobbyen på Intercontinental Hotel i Beograd. Det ble fyrt av minst 40 kuler, og han ble truffet i munnen, øyet og tinningen. To av livvaktene ble også drept, mens den tredje skjøt tilbake og såra en av attentatmennene.
I oktober 2001 ble Dobrosav Gavric, 25 år og tidligere politioffiser, sammen med sju andre dømt for drapet. Dommeren uttalte at de tiltalte hadde drept Arkan med overlegg, men at motivet var et mysterium. De dømte hevda alle sammen sin uskyld. Gavric fikk 15 år sammen med en medtiltalt som ble dømt in absentia. De andre fikk opp til 3 år.
Om bakgrunnen for mordet var et gangsteroppgjør eller om den hemmelige sikkerhetstjenesten stod bak, vet en ikke. Arkans familie hevder at det er sikkerhetstjenesten fordi de ville hindre eventuelle bevis på dens rolle i myrderiene under krigen i å komme ut. Etter at Milosevic og fire andre i den serbiske toppledelsen ble anklaget for krigsforbrytelser, uttalte Arkan: ”Jeg vet mye, jeg så mye og jeg deltok i mye av det”.
I dag kalles Bijeljina for ”Beograds forstad” og er dominert av serbere fra Sarajevo og biznis/gangstere fra Beograd som har funnet et godt sted i grenseområdet for pengevasking og smugling. I så måte har Arkan og hans overordnede nådd sitt mål.
Under VM-kvalifiseringskampen mellom Serbia og Bosnia-Herzegovina i oktober 2005 i Beograd ropte de serbiske tilhengerne: «Noz, Zica, Srebrenica» (Kniv, piggtråd, Srebrenica). Serbiske fotballtilhengere står tydeligvis klare til å fortsette.
Mer om Arkans bruk av Røde Stjerne-tilhengerne finner du i ”Fotball forklarer verden” av Franklin Foer.