Dra til brua over Drina
- En etterkrigsturist i Bosnia 2003
For å komme dit må du regne med mellomlanding i Tyskland, og du må leie bil Sarajevo for 5-700 kroner pr. dag. Hotell, mat, sigaretter og alkohol er rimelig. 8 kroner for en tjuepakning. Vær forberedt på å bli stoppa et par ganger om dagen av politiet. Du har kjørt for fort, det er et dokument som mangler eller en feil med bilen. De drar den samme historien at egentlig har du begått en alvorlig forseelse og skulle ha blitt med på stasjonen for forklaring, men de skjønner veldig godt at du har det travelt derfor kan du få gjøre opp på stedet – 60 til 150 kroner. Du betaler med bosniske mark, en mark er fire kroner eller en halv euro.
Brua er et majestetisk syn med sine 11 buer, og sin kapija med sitteplasser i stein.
”De (generasjonene) blir fortrolige ikke bare med alle de mesterlig utførte rundingene og fordypningene i i broen, men også med alle de fortellingene og legender som knytter seg til byggingen av den og til hele dens lange tilværelse”, skrev Nobelprisvinneren Ivo Andric om den hvite brua over Drina, som blei reist av en islamsk storvisir ved byen Visegrad 1566-71. Brua har motstått både jordskjelv og oversvømmelser og fikk handel og samferdsel til å blomstre, men den var også skueplass for hat og fiendeskap i dette grenseområdet mellom øst og vest, islam og kristendom, gresk-ortodokse og romersk-katolske.
Boka ”Broen over Drina” blei skrevet under den andre verdenskrigen og kom ut i 1945. I dag kan vi tilføye nok en historie.
Det var hit serbiske nasjonalister brakte sivile bosniere, bøyde de over brukarmen, skar halsen over og lot de forsvinne i elvestryket - også kalt etnisk rensing. Visegrad er i dag en by i den serbiske delrepublikken Srpska i Bosnia og ligger 125 km fra hovedstaden Sarajevo. Som et resultat av Dayton-avtalen i 1995 blei B/H delt i en bosnisk/kroatisk føderasjon og en bosnisk/serbisk delrepublikk, kalt Srpska. Mange serbere flykta til denne republikken etter at de tapte krigen. Av de om lag fire millioner innbyggerne i Bosnia i dag er nærmere halvparten bosniere, resten serbere og kroater.
Min bosniske følgesvenn likte seg dårlig i Srpska som grenser til Serbia, og svetta ved synet av serbisk politi. Bak oss forsvinner brua, som synes litt mindre, litt gråere og virker mer forlatt enn da jeg leste Andric fantastiske bruhistorie.
GORADZE
Sørover langs Drinadalen med åser og fjell går det en gammel vei som ender i Dubrovnik ved Adriaterhavet. 40 km sør for Visegrad ligger byen Goradze, som er den største i dalen. Vi er midt i det som var et viktig frontavsnitt under borgerkrigen i den sørøstlige delen av landet. Byen er sterkt merka av krigen. I 1990 var folketallet på 37 500 derav 26 500 bosniere og om lag 10 000 serbere. I dag er det 36 000 bosniere og 1 000 serbere i området. Byen var det eneste av FNs erklærte ”sikre områder” som serberne ikke klarte å ta. Men til en pris av 7 500 ødelagte hus og leiligheter.
Moskeene blei skutt i filler, og bare den i sjølve byen er gjenreist. Det finnes også to kirker, men prestene og menighetene har forlatt dem. SFOR-styrkene er ansvarlige for sikkerheten, og et par offiserer beroliger oss med at alt blir tryggere etter hvert. I dag ligger byen som en halvøy omkransa av serbiske områder på tre kanter. Vi fortsetter 4 mil sørover, og kommer til den serbiske byen Foca. Det var her en mobb angrep den internasjonale politistasjonen i februar 1999 etter at franske FN-soldater hadde drept den ettersøkte serberlederen Dragon Gagovic i et forsøk på å arrestere han. Vi velger å kjøre utenom, og tar strake veien mot Sarajevo da vi blir stoppa av en serbisk politipatrulje som forklarer at internasjonale førerkort ikke gjelder i republikken Srpska. Det blir 60 kroner kontant.
SARAJEVO
Sarajevo – hovedstaden i dagens Bosnia hadde i 1991 litt over en halv million innbyggere av dem var 250 000 bosniere, 165 000 serbere og 85 000 kroater. I dag er folketallet 365 000, og av dem er nærmere 300 000 bosniere. Sarajevo er en lang by der den følger elva Miljacka mellom åser og fjell på begge kanter. Skuddet i Sarajevo hopper vi over fordi en ny æra begynte den 5. april 1992. Hundrevis av tanks og artilleri samt utallige anti-luftskytskanoner og andre mindre våpen begynte å beskyte byen. Fjella rundt gjorde byen til et ønskemål for beleirere, men befolkningen nekta å gi opp og organiserte motstand.
Den verste massakren skjedde 5. februar 1994 da en granat traff en travel markedsplass i sentrum og drepte 68 og skada nesten 200. Etter den tredje store massakren i slutten av august 1995, 43 drept og 145 såra, begynte USA og NATO å reagere med å bombe serbiske stillinger. I slutten av samme året blei Daytonavtalen undertegna, og serberne trakk seg tilbake. Til sammen hadde byen nesten 15 000 falne og derav 1620 barn. Kobberplater på husveggene forteller hvem som blei drept, og røde sementminner på gatene markerer der granatene tok liv.
De første fredsbevarende styrkene holdt seg lenge isolert på flyplassen, mens det serbiske bombardementet foregikk. Blåkledde som de var, gav bybefolkningen de navnet smurfene. Alle ler av historien om den blåøyde smurfen som gikk inn i en butikk og spurte ”Do you speak English?” Da han hadde mottatt et bekreftende svar, var neste spørsmål: ”Marlboro”.
Det bygges og repareres overalt, og et slående trekk både i byene og på landsbygda er de nye moskeene som reiser seg.
Mange finansiert fra oljerike arabiske land. Fredagsbønnen i den store moskeen i Sarajevo hadde heller laber oppslutning, og de aller fleste var eldre mennesker. Byens innbyggere er først og fremst vestvendte bosniere.
MOSTAR
10 mil sør for Sarajevo ligger Mostar med kanskje den mest kjente av alle bruer i dette fjellandet, Stari Most eller gamle brua. I Mostar blei det i tillegg til kampene mellom serbere på den ene sida og
bosniere/kroater på den andre, også utkjempa en borgerkrig mellom bosniere på
østsida av elva og kroatere på vestsida. Den 8. og 9. november 1993 bombarderte den 
kroatiske hæren brua med granater som førte til at den falt sammen.
Det hadde tatt ti år å bygge den midt på 1500-tallet.
Over 60 granater ødela for alltid denne flotte konstruksjonen og symbolet på regional tilhørighet. Bildene av brua mens den faller blei sendt via TV verden over.
Et bilde på vestens mislykka forsøk på å opprettholde et ”multi-etnisk” Bosnia, og som et uttrykk for den volden som delinga av Bosnia hadde ført med seg. Kanskje var brua for muslimsk for de katolske kroaterne. I dag har de reist et svært kors på en åsside over byen. Brua er i dag under rekonstruksjon, men de gamle steinene var knust så det er ei anna bru som skal binde de to delene av Mostar sammen.
Mer om brua og arbeidet med å bygge den opp igjen finner du her.
Trøtt og lei av beretninger om religiøse og nasjonale drap og ødeleggelser dro vi til en oase ved landsbyen Blagaj litt utenfor Mostar, som en drosjesjåfør fortalte oss om.
I denne idyllen, som har hatt bosetting i over to tusen år, beita geiter, kuer og høns fredelig side om side og brydde seg verken om Gud eller Allah, nasjoner eller folkeslag.
SITTENDE PÅ KAPIJAEN
”Den venstre terrassen når en kommer fra byen, kalles sofaen. Den ligger to trinn høyere og er forsynt med benker langs steinkanten… . På broen og kapijaen og omkring den og i samband med den, utfolder byfolkenes liv og tilværelse seg.” Fra boka.