Invasjonsstrendene i Normandie - 65 år etter
Hovedmuseet "Musée du Débarquement" ligger i den vesle kystbyen Arromanches-les-Bain.
Utrusta med Antony Beevors store suksess "D - Dagen Slaget om Normandie" skulle invasjonen gjenoppleves på museum, krigskirkegårder, statuer og militære levninger fra invasjonsdagene i juni 1944. Alle invasjonsstrendene: "Sword", "Juno", "Gold", "Omaha" og "Utah" har sine severdigheter, og i tillegg er noen tyske stillinger restaurert.
Rundt hovedmuseet finner en rester etter de kunstige havnene ute på stranda, landgangsfartøyer og tyske stillinger.
Original tysk langtrekkende artilleri med 150 mm kaliber var ment å stoppe invasjonen. De ble satt ut av spill av alliert
bombing og beskytning fra marinefartøyer.
En dukke henger i kirketårnet i Sainte-Mère-Eglise til minne om soldaten John Steele
Hjelm på Big Red One Assault Museum ved Colleville sur Meir. "Ultimate Sacrifice"
Et privat museum i Colleville-sur-Mer konsentrerer seg om "Big Red One" som var
kallenavnet 1ste Infanteri Divisjonen i US Army, og var en av de to divisjoner med ansvaret for det vanskelige
angrepet på "Omaha"-stranden. Noen av enhetene hadde 30% tap den første timen, men klarte etter hvert å etablere
brohoder. Museet har mange originale hjelmer, uniformer, våpen og andre effekter å vise fram. Museets siste
anskaffelse er restene av en tysk flammekaster, som eieren fant i mars 2009.
Et annet museum i byen Sainte-Mer-Eglise er via til de amerikanske luftbårne styrkene, enten fallskjermhoppere eller ved glidefly, som utgjorde fortroppene natta mellom 5. og 6. juni. En av disse var den 101. Luftbårne divisjonen, som har blitt filmatisert i serien "Band of Brothers" med Steven Spielberg og Tom Hanks som regissører. Det henger en dukke av en fallskjermjeger i kirketårnet til minne om en jeger fra 82. luftbårne divisjon som ble hengende fast i kirketårnet. Han lot som om han var død mens kirkeklokkene gjorde han døv.
Et museum som også via fallskjermjegerne finnes i Carentan der mellom anna uniformene til kommandant Winters fra "Band of Brothers" er utstilt.
Krigskirkegårder
Den mest kjente krigskirkegården i Normandie er den amerikanske ved Colleville-sur-Mer. Kirkegården ligger ved "Omaha"-stranden hvor 2500 allierte soldater mistet livet. Her ligger 9 387 amerikanske soldater blant dem sønnen til President Roosevelt. Handlingen i spillefilmen «Saving Private Ryan» starter her. Den største krigskirkegården i Normandie er tysk og ligger ved La Cambe og hvor mer enn 21 000 tyske soldater er gravlagt i massegraver.
Den amerikanske krigskirkegården ved Colleville like over "Omaha Beach" med over 9 000 soldatgraver. De fleste identifisert,
men på mange står det: "Here rests in Glory a Comrade in Arms Known but to God."
Norske minnesmerke
De som vil se Orlogsgasten i Normandie, må stoppe i den lille byen Hermanville. Ved siden av statuen ligger
ankeret til KNM Svenner. Kilde: Forsvarets Forum
Det var ti norske fartøy som deltok i den første angrepsbølga. Den norske jageren
KNM Svenner blei senka av en tysk torpedo og 33 mann mista livet. "Orlogsgasten" står både i byen Hermanville og på
kaia ved Akershus festning.
I 1984 på førtiårsdagen for invasjonen, avduka kong Olav et minnesmerke over den norske innsatsen ved den lille landsbyen Villons-les Buissons. Det var her de norske skvadronene hadde sin base.
I tillegg har Invasjonsmuseet i Arromanches en liten avdeling som viser den norske innsatsen på lik linje med andre deltakende nasjoner som Nederland, Belgia, Polen og Tsjekkoslovakia.
Turistnæring
Invasjonen har blitt til turistnæring i området. Det finnes utallige opplegg for å se alt. Dagsturer, halvdagsturer og spesielle guida turer som henter deg på flyplasser, jernbanestasjoner og hoteller. Prisene er 80 Euro for en hel dag og 40 for en halv i minibusser. Vi tok fly til Paris og leide bil på flyplassen.
Dersom en blir lei av alle krigsminnene, har Normandie mange gårder som tilbyr Calvados og andre godsaker. Kystbyene er også godt forspent med restauranter der tallerkenene med ”Fruits de Mer” er både store og velsmakende.
Offentliggjort i Telemarksavisa 29. september 2009