Slaktehus Srebrenica

FOR AT DU SKAL SE, FOR AT DU SKAL VITE, FOR AT DU SKAL HUSKE.
De unges initiativ for menneskerettigheter, Beograd.

Srebrenica er navn på en fjellby på Balkan vi ikke ville visst noe om hadde det ikke vært for det som skjedde her for ti år siden – fem varme julidager i 1995. Da utførte den bosnisk serbiske militsen under ledelse av general Ratko Mladic og i samforstand med den bosnisk serbiske lederen Karadzic og presidenten i rest-Jugoslavia Milosevic den verste massakren i Europa siden den andre verdenskrigen. Navnet Srebrenica vil gå inn i historien på lik linje med Lidice, Oradour-sur-Glane og Televåg, der Hitlers bander stod for massakrene. Men historien om Srebrenica er verre fordi ofrene befant seg i et område som FN hadde erklært som ”sikker sone”, og bare tjue minutters flytid unna sirklet kampfly fra hangarskipet ”USS Theodore Roosevelt” i Adriaterhavet og ventet på ordre om CAS – Close Air Support for å stoppe den serbiske framrykkingen. Ordren kom ikke, og den serbiske militsen kunne sette i verk sin etniske rensing og massemord. I tiltalen mot Mladic skriver dommer Fouad Riad ved Krigsforbryterdomstolen i Haag: ”Beviset gitt av anklager beskriver scener av ufattelig brutalitet, tusenvis av menn henrettet og begravd i massegraver, hundrevis begravd levende, menn og kvinner lemlestet og slaktet, barn drept foran øynene på sine mødre, en bestefar tvunget til å spise leveren til sin sønnesønn. Dette er i sannhet scener fra helvete, skrevet på de mørkeste sider av menneskenes historie.”

Før angrepet på området hadde bosniakene etter 18 måneders kamp for området overgitt sine våpen slik FN resolusjonene om ”safe area” krevde, og de kunne ikke en gang forsvare sine egne liv. De sikre sonene fungerte snarere som legitimerte konsentrasjonsleire. Det var den bosnisk serbiske hæren som bestemte forholdene da de hadde omringet enklaven. Fra den 12. juli og i de fire neste dagene ble på Auschwitz-vis menn og gutter ned til femten år selektert fra kvinnene, ført bort og henrettet. I alt 8000 bare fordi de hadde navn som Amir, Elmir, Ismar, Hasan og lignende. Det var det eneste de hadde gjort galt. De rundt 450 nederlandske FN-soldatenes mandat i området var å virke avskrekkende på partene og oppfordre til samarbeid. Nå hjalp de serberne med å stille ofrene på linje for transport og sørge for bensin til bussene som fraktet dem til mordstedene. Samtidig viste serbisk TV nederlandske offiserer som drikker champagne med Mladic.

Den 13. juli advarte den bosniske regjeringen at et systematisk massemord var i ferd med å skje i Srebrenica. USA på sin side tilbakeholdt i over en måned avgjørende satellittbilder som viste knelende menn i åkrene som venta på å bli henrettet. Fra nederlandske offiserer kom det daglig rapporter om selektering og overgrep.

Men det var andre forhold som dominerte prioriteringene til representantene for det internasjonale samfunn. Nederlenderne tenkte på sikkerheten til sine dårlig utstyrte soldater. Ville et flyangrep på de bosnisk-serbiske styrkene utløse en hevnaksjon? Den øverste lederen for FN-styrkene franskmannen general Janvier nølte og nølte med ordren om flyangrep til det var for sent. Ikke minst hadde Milosevic voldsomme reaksjon på et flyangrep rundt klokken to den 11. juli på pansrede personellvogner og en tanks, gjort inntrykk. Janviers uttalte topp- prioritering var sikkerheten til ”de fredsbevarende styrkene”. FNs fatale feil var at de ikke turde å velge side, men valgte å opprettholde kontakt med alle parter i kampene for ikke å bli en del av konflikten. Denne tilsynelatende nøytraliteten førte FN representantene i realiteten til et samarbeid med de bosniske serberne om utryddelsen av de muslimske bosniakkene. FN og EUs representanter, Asushi Akashi, Thorvald Stoltenberg og Carl Bildt sammen med general Rupert Smith møtte den 15. juli Milosevic og Mladic i Beograd. Smiths adjutant skrev etter møte: ”Vi så det som et første, begrenset skritt mot en normalisering av relasjonene med den bosnisk serbiske hæren.” Eller til krigsforbryterne om du vil. Historien om Srebrenica er om vår eller ”tredjepartens” militære feighet, politiske unnfallenhet og moralske handlingslammelse som førte 8000 europeiske borgere til slaktebenken. Tadeusz Mazowiecki, som var oppnevnt av FN som utsending for menneskerettighetene og som hadde vært talsmann for sikre soner, skrev i sitt avskjedsbrev som han forfattet da han skjønte hva som hadde skjedd:

”En kan ikke snakke om beskyttelse av menneskelige rettigheter når en blir konfrontert med mangelen på konsekvens og mot fra det internasjonale samfunnet og dets ledere.. .. stabiliteten til internasjonal orden og sivilisasjonens prinsipper står på spill i spørsmålet om Bosnia.

Forbrytelser har blitt begått med hurtighet og brutalitet, og som i kontrast har det internasjonale samfunnets reaksjon vært sakte og inneffektiv.” Derfor måtte 8 000 dø i skogene rundt Srebrenica.